1. februar gikk fristen ut for å nominere til Nobels Fredspris og NRK skriver: «Høyre og KrF mener den kubanske dissidenten Oswaldo Paya Sardinas bør få Nobels fredspris, (...) Paya Sardinas har lyktes med å samle ulike grupper opposisjonelle, og at han har gjort dissidentenes kamp kjent i det kubanske samfunnet. (...)Forslagsstillerne skriver at Oswaldo Paya Sadinias er Cubas viktigste demokratiforkjemper. ». Vi ser her at Jan Tore Sanner, og han forståelse av demokrati igjen er ute og farer.

Det er vanskelig å forstå hva Paya har med fredspris å gjøre, selv om det også er så lett. Når man forstår kapitalismen og dens spilleregler kan man fort trekke vurderingen om at dette er en poltisk pris, et angrep retta mot land som ikke har den «riktige styreformen» i kapitalistenes øyne. Jan Tore Sanners verdier bygger på at folk skal gå og stemme på politiske partier som alle fungerer slik at de legger til rette for udemokratiske produksjonsforhold, store bedrifters overstyring av fagforeninger og folkevalgte organer i viktige politiske beslutninger osv. Disse verdiene står på spill i ett- partistaten Cuba. Og jeg mener ikke at Cuba er noe mer udemokratisk enn Norge, faktisk tvert om. Jeg mener at landet har en mer demokratisk oppbygning enn Norge. Her kan jeg peke på flere punkter, blant annet:

• Fagforeningens inkludering i viktige politiske avgjørelser

• Selv om det kun er ett politisk parti, så stemmer man på individuelle representanter fra sitt lokale område til å sitte i pralament eller lokale politiske sektorer, disse trenger IKKE være medlemmer av kommunistpartiet.

• Overskuddet av all produksjon dirigeres tilbake til folket, og ikke i form av avkastninger osv til enkeltindivider. Dette er sånn fordi:

• Den Cubanske økonomien styres etter en planøkonomisk modell, der staten (som jo styres av folket) enhetlig og uten motsetninger kan forvalte økonomien på den mest samfunsøkonomisk gavnlige måte. 

• Kommunistpartiet fungerer som den lovgivende makta: noe som er en av de viktigste nøklene for å opprettholde revolusjonen og kampen for å videreutvikle sosialismen.

Konklusjon: Politikken som landet fører blir folkets politikk, fordi folket velger sine representanter, fagbevegelsen og interesseorganisasjoner alltid er delaktige i statens avgjørelser. En annen viktig faktor er at store bedrifter er ikke med på å bestemme politikken og dirigere med enorm innflytelse som man ser i andre kapitalistiske land.

Undertegnede tar høyde for at dette er en veldig enkel framstilling, men likevel i grove trekk en grei opptrukket linje i forhold til demokratiet på Cuba.

Ungkom har klare holdninger ovenfor denne prisen og tar avstand til dens konstruksjon av en illusjon om en såkalt liberaldemokratisk frihet.