Fagforeningen PAME demonstrerer i Hellas (Bilde: PAME)
Krise - men for hvem?
18.03.2012
Nå som Hellas’ kreditorer har fått innvilget en gedigen gavepakke fra EU, IMF og ECB, tenkte vi i UngKom at det er på tide å “feire” ved å se på litt på bakgrunnen for hvordan land som Hellas har kommet opp i den situasjonen de er i.

Den økonomiske krisen i kapitalismen er den største siden den store depresjonen på 30-tallet, likevel har verden aldri vært rikere, og enda viktigere så har det aldri vært større forskjell på fattig og rik enn det er i dag. Arbeidsledigheten stiger over hele verden og er på sitt største noensinne i Europa, samtidig som mange av de største private selskapene i verden aldri har hatt bedre tider.

Så når man snakker om en økonomisk krise i dag, kanskje det burde være plass til en presisjon. Dette er en krise for folk flest, men et økonomisk eventyr uten sidestykke for superborgerskapet – de rikeste av de rike. For, mens stater over hele verden har hatt en massiv vekst i statsgjeld de siste 30 årene som har resultert i en gjeld på mellom 47 % (Norge) og 225 % (Japan) av landets BNP og  lønnsutviklingen til folk flest i skremmende mange land har stått stille siden 80-tallet, så har de  største selskapene i verden sett en astronomisk vekst i både profitt og lederlønninger, særlig de siste par årene under krisa. De rikeste 2 % av verden eier nå over halvparten av alt som går an å eie i verden. Dette er ikke tilfeldig.

I både fredstid og krigstid, krise og oppgang, har det vært en solid trend innenfor global økonomi de siste 30 årene. Samtidig som man har demontert stadig flere deler av  velferdsordninger som  arbeiderbevegelsen fikk på plass i løpet av  1900-tallet, har man privatisert stadig større deler av det som før var statlige funksjoner og åpnet disse sektorene opp for å bli en melkeku for private  selskaper. Samtidig har det også blitt lavere og  lavere skatter for private selskaper, og kombinert  med større muligheter for selskaper til å flagge ut  (eller true med det) har det blitt skapt et slags ”kappløp til bunnen” mellom verdens stater om hvem som kan tilby de beste vilkårene til de multinasjonale selskapene. Blant gode vilkår som stilles til disposisjon finner vi, lav skatt, få eller  ingen krav om å gjeninvestere profitt i landet, gode handelsavtaler, bekjempelse av forsøk på fagorganisering og sist men ikke minst: en krise av en eller annen type.

For, som Naomi Klein så glimrende dokumenterer i sin bok ”Sjokkdoktrinen” så har vestlige selskaper og deres lakeier som man kan finne blant statsvesen og valgte politikere blitt verdensmestere i å utnytte kriser og katastrofer som et virkemiddel for å åpne opp land for massiv spekulasjon fra utenlandske  selskaper. Irak-krigen representerte ikke bare en privatisering av omtrent alle sider av krigføring og okkupasjon. Man benytter også anledningen til å privatisere hele gjenoppbygningsprosessen mens man rev den Irakiske staten fra hverandre for å fordele det som før var statlige funksjoner (og fungerende sådan) til private selskaper som så kunne tjene seg rike på alt fra utdanning til drikkevann uten nødvendigvis å gjøre en god jobb. For å gjennomføre dette i et land der under 5 % av befolkningen ønsket utenlandske selskaper i landet sitt måtte det en krise til, i dette tilfelle en okkupasjon. Den samme tendensen ser man hver gang et land har kommet i økonomiske vanskeligheter, og vi har også vært vitne til det absolutte lavmål av dette: tsunamien som rammet Sør-Øst Asia i 2004 ble brukt som påskudd for å rydde strendene for innfødte og erstatte dem med utenlandskeide hoteller i nesten alle land som ble  rammet. Og det var alltid vestlige selskaper som anbefalte dette.

I den moderne kapitalismen er profitt privatisert, mens kostnader er sosialisert. Da krisen i kapitalismen først gjorde seg gjeldende stilte man i de fleste vestlige stater store krisepakker som svar. Disse pengene ble ikke brukt til fornuftige  investeringer i infrastruktur og produksjon som hadde kommet flertallet til gode, i stedet ble de brukt til å kjøpe ut alle dårlige finanspapirer fra nettopp de selskapene som var med på å skape  krisa. I praksis finansierte vi finansverdens mest spekulative sider. De selskaper som hadde tjent seg søkkrike på å handle i ”skitten gjeld” fikk nettopp denne praksisen betalt av skattebetalerne, mens vanlige folk og arbeidsplasser ble overlatt til seg selv.

Så, når vi nå beveger oss inn i det fjerde året med krise i kapitalismen, ikke bli overrasket over at arbeidsledighet og fattigdom stiger i vesten mens de som fortsatt har jobb erfarer at lønningene synker og arbeidsvernet blir verre. Dette er en ønsket  politikk. For vestens stater og politikere har for lengst alliert seg med de største selskapene for å bruke krisa til å fjerne alle rester av sosialisme og  humanisme i vestens stater og gi de største selskapene fullstendig frie tøyler til å tjene penger på hva de vil.


Del


Opphavsrett tilhører UngKom © 2006-2015
Ungkommunistene i Norge, Helgesensgate 21, 0553 Oslo
Postadresse: Postboks 9288 Grønland, 0134 Oslo
Organisasjonsnr: 989 695 738
Telefon: 22 71 60 44 / 900 86 204
E-post: kontakt@ungkommunist.no
Kontonr: 9015 16 18862