Ja til planøkonomi!
15.01.2011
Privatisering, privatisering og mer privatisering. Dette er slagordet fra høyresiden i Norge, ja til og med fra store deler av arbeiderpartiet.

Staten skal selge seg ut av de selskaper den har en majoritet i og offentlige tjenester skal ut på anbud, de skal overlates til det private. Offentlige selskaper skal drives som private i tråd med “New Public Management”-filosofien. Den form for offentlige styring vi har hatt her i Norge før er i dag truet. Men det er ikke nok å stå og se på denne utviklingen og rope nei, Ungkommunistene i Norge stiller heller opp med et alternativ, planøkonomien.

Fra privat til offentlig

Privat kontroll over sentrale tilbud og tjenester som sykehus, pensjon eller skole f. eks. er ikke et nytt fenomen. Det er ikke slik at verden plutselig våknet opp etter flere hundre år med offentlig styre og forsto at dette ikke var effektivt. Tvert om utviklet de fleste slike tjenester seg først som private bedrifter av et eller annet slag. I den fremvoksende kapitalismen på 1800-tallet kunne den nyrike kapitalistklassen til eksempel gå sammen om å starte et sykehus eller et brannslukningsfirma der dette ikke fantes, fordi de så at det var i deres interesse at arbeiderne deres ikke døde med en gang eller at fabrikkene deres brant ned. Både sykehus og brannslukning eksisterte tidligere også, men fikk en mye større utbredelse nå som samfunnet ble rikere og eierne av denne rikdommen, kapitalistene, hadde noe å tjene på å bygge ut tilbudene. Da det ble stadig tydeligere for folk flest at det fantes ressurser i samfunnet til å tilby disse tjenestene til alle, ble det for første gang satt på dagsorden krav om opprettelsen av offentlige tjenester for alle. I noen av de kapitalistiske land på 1800-tallet hadde statene allerede overtatt eller startet opp slike tjenester til en viss grad, da de så at det var i samfunnets interesse, og dermed i statens økonomiske interesser. Disse statlige tilbudene hadde stor suksess, da deres mål ikke var å tjene penger, men å gi et tilbud. Der hvor private brannselskaper kunne finne på å nekte å slukke branner i bygninger som ikke hadde betalt dem på forhånd eller som ikke kunne betale der og da (dette skjedde forøvrig i USA senest den 30. september 2010), var de offentlige brannslukkerne forpliktet til å slukke alle branner. Og de ressursene de trengte var garantert av staten. Fagbevegelsen i vesten kjempet flere steder gjennom kravene om allmenne tjenester og tilbud til en billig penge. For å oppnå målet om allmenne tjenester valgte man da å opprette statlige eller kommunale tilbud, fremfor å tilrettelegge for de private løsninger, slik man snakker om å gjøre i dag. Hvorfor det?

Effektivitet

Se for deg følgende: en skole trenger rengjøring. Lønnen for en rengjører er for eksempelets skyld 125 kroner timen. Hvis tjenesten tilbys av det offentlige vil denne rengjøreren være ansatt av kommunen med formål å vaske skolen slik at den til enhver tid er ren og pen, noe som er viktig for at det skal være både ryddig og hygienisk på skolen slik at elever og lærere ikke blir syke og må tilbringe tid syke der de ikke kan bidra til samfunnet. Dette vil koste 125 kroner timen. La oss si rengjøreren jobber 8 timer. Da vil dette koste 1000 kroner dagen. Tjenesten er garantert av staten eller kommunen, og kommunen vil høste mer penger på lang sikt enn om tilbudet ikke fantes fordi de vil få flere sunne og friske mennesker som kan bidra til samfunnet og som har hatt gode muligheter til å lære noe på skolen da de ikke er blitt hindret av store mengder søppel. Hvis tilbudet derimot er privat vil skolen måtte ansette en rengjører fra et privat selskap. Om rengjøreren skal få den samme lønnen som en offentlig rengjører vil han måtte få

125 kroner timen av selskapet han jobber for. Men siden selskapet skal gå med overskudd, det er tross alt målet til alle private selskaper, vil selskapet ta en høyere pris, f. eks. lønn 125 kr/timen + profitt 25 kr/timen. Skolen vil da måtte betale 150 kr/timen, altså 1200 kroner dagen for å få gjort den samme jobben. Men siden det er snakk om private selskaper så vil det kanskje finnes et annet firma som tilbyr den samme jobben for 100 kroner timen. Skolens styre vil slå i bordet av lykke, for dette var da et godt tilbud. Nå kan de plutselig spare 400 kroner på rengjøringsbudsjettet hver dag. Men siden både offentlig og private selskaper bruker de samme redskapene (kost og mopp på en tralle) så går det ikke an å konkurrere om utgifter der. Hvis selskapet skal levere tilbudet billigere enn sine konkurrenter må de derfor kutte i enten lønna til rengjøringsarbeideren eller i profitten. Det er ganske selvsagt at å kutte i profitten er uaktuelt. Hvis et privat selskap skal beholde aksjonærene sine og trekke til seg nye avhenger de av å kunne levere en god avkastning. Altså er det lønningen til arbeideren som vil kuttes. Regnestykket vil da se noe slik ut: lønn 75 kr/timen og profitt 25 kr/timen. I en slik situasjon er det rengjøreren som er den store taperen, men dette vil slå ut negativt for samfunnet som helhet. Han/hun vil plutselig ikke ha råd til å kjøpe så mye som det han/hun kunne med en høyere lønn. Kanskje vil det bli problematisk å ha et sted å bo, eller å sørge for klær og barnehageplass for barnet sitt. Resultatet vil bli en fattig rengjører med en dårlig levestandard og lavere etterspørsel i økonomien, noe som på sikt vil bidra til en overproduksjonskrise i det kapitalistiske system, slik som den verden opplever i dag.

Et godt samfunn

Eksempelet ovenfor var bare ett av mange eksempler på hvordan det er private løsninger som er ineffektive, ikke offentlige. Man kunne skrevet flere verker om hvordan dette slår ut i forskjellige sektorer. Men felles for alle private løsninger er at de eksisterer ikke med det formålet å levere best mulige tjenester til flest mulig folk, de eksisterer for å levere profitt til sine eiere. Dette resulterer i at en del av ressursene i samfunnet går til å skape og holde en rik overklasse, ressurser som kunne gått til å tjene folkets beste i fellesskap i stedet. For de økonomer og politikere som er bevisst på dette så er enten tanken at dette ikke er noe problem, kapitalistene har jo tross alt fortjent pengene (og det har ikke arbeiderne?!) eller så er tanken at dette går an å temme; kapitalismens grunnleggende profittmotiv skal tilrettelegges for på en slik måte at det tjener samfunnets beste. Dette er tanken til det politiske sentrum, og det “moderne” sosialdemokrati. Med tanke på at vi for første gang på lenge kan prate om fattigdom i Norge igjen, 1 av 4 barn i Oslo vokser opp i fattigdom i dag(1) og at det aldri har vært større forskjell på fattig og rik enn det er i dag så er det klart at kapitalismen ikke tjener folk flest og at den ikke kan temmes.

Som et alternativ til et slikt samfunn stiller vi det sosialistiske samfunn. Økonomien skal eies av folket, og den skal styres av folket. Ingen utvalgt klasse av mennesker skal få høste frukten av vårt arbeid, det skal vi gjøre i fellesskap. Dette gjøres ved å overta alle store bedrifter og gjøre dem stats- fylkes- eller kommunestyrt, ved å gi arbeiderne stor innflytelse over sin egen arbeidsplass og å bygge opp et demokrati som tillater hele folket å delta i styre og stell av vårt samfunn. Et mere direkte demokrati som kontrollerer økonomien. En økonomi der målet ikke er profitt, men velferd, og der det arbeides planmessig for å oppnå et bedre samfunn.

Vi har råd til arbeid til alle, vi har råd til gratis kvalitetssykehus, vi har råd til et miljøvennlig samfunn og vi har råd til gode pensjonsordninger.

Ja til planøkonomi!

Kilde:(1) (FaFo 2009)

Av Fredrik Røe Brevig

Artikkelen er hentet fra det nyeste nummeret av UngKoms magasin Kameraten, som kommer ut i løpet av Februar, med flere artikler om dette temaet samt andre. 


Del


Opphavsrett tilhører UngKom © 2006-2015
Ungkommunistene i Norge, Helgesensgate 21, 0553 Oslo
Postadresse: Postboks 9288 Grønland, 0134 Oslo
Organisasjonsnr: 989 695 738
Telefon: 22 71 60 44 / 900 86 204
E-post: kontakt@ungkommunist.no
Kontonr: 9015 16 18862