1. mai-tale 2009
Holdt av NKP Bergens leder Alexander Zalewski ved Nordahl Grieg-statuen i Bergen, 2009.
Siden sist 1. mai har det heller ikke denne gangen vært så vanskelig å finne noe å skrive om. Vi kan for eksempel vise til Georgia som invaderte Sør-Ossetia, systemkrisen i kapitalismen, sosialdemokratenes innføring av Tjenestedirektivet og til slutt det borgerlige angrepet på avisen vår, Friheten. En må også merke seg at Stortinget har blitt mer og mer lik en såpeopera framfor å være det høyeste politiske organet i Norge. Et observant øye vil nok også lett kunne se at alle partiene begynner å bli mer og mer like både i farge og i mentalitet, men dette skal jeg komme tilbake til senere.
For å begynne med det internasjonale bildet så har det har skjedd mye det siste året, og mye av det har skjedd i vårt ”nabolag”. En må med andre ord rette blikket mot Russland og den såkalte balkaniseringen som forgår der. Det har vært tilfeller hvor det har blitt avdekket sterk vestlig innblanding i politiske forhold i samtlige land som grenser til Russland. Dette har også ført til en militarisering av hele regionen og det må sees på som en kamp om ressursene i området som kalles Oljerørpassasjen og som strekker seg fra nordvest-Russland til nordvest-Kina.
Ikke så lenge etter at vi var her sist kan vi huske fra nyhetene angrepet på den Sør-Ossetiske hovedstaden Tskhinvali 1.august 2008. Det kom motstridende meldinger om hvem som hadde angrepet hvem og hvor store tapene var på begge sider. Flesteparten av de sivile i Sør-Ossetia er mennesker som har russisk pass og disse ble derfor forsøkt evakuert av russiske tropper og til slutt ble vinklingen i vestlige media at det var i bunn og grunn Russlands feil. Mange gikk så langt i å antyde at russerne hadde startet konflikten at det nesten ble et hån mot intellektet til folk.
Det som virkelig skjedde var at Saakashvili, som hadde jobbet store deler av sitt voksne liv som forsvarsadvokat i USA, vant valget ved svimlende pengesummer i valgkampbudsjett og overdreven bruk av statsmedier. Etterpå ble landet kraftig militarisert med god hjelp av USA, Israel og Ukraina, som også i sin tid var offer for vestlig innblanding; og til sist var det han som angrep. Ofrene skulle bli rundt 2000 sivile mennesker. Hvis en ser dette i sammenheng med hva som skjedde med den dollarfinansierte Oransjerevolusjonen i Ukraina, Roserevolisjonen i Georgia, vestlig støtte til opposisjonen i Hviterussland og vestlig innblanding i Usbekistan, kan vi med dette konkludere at det ikke nødvendigvis var kommunistene og Sovjetunionen som var fienden, men Russland som et land under kontroll av russere og dets enorme naturressurser.
Samtidig har også systemkrisen i kapitalismen eskalert og forsterket seg. Dette har resultert i kraftig økt arbeidsledighet, tap av store summer fra vårt pensjonsfond og en enorm gjeldsvekst som følge av lavrentepolitikk. Det var nettopp blant annet lavrentepolitikken som fikk oss ut i dette uføret, men det var to ting som skulle være utløsende for denne krisen: Overproduksjon og Spekulasjon.
På mange måter må en se denne krisen i et større perspektiv. Etter andre verdenskrig, da store deler av Europa lå i grus, var det skapt dette et enormt vekstpotensiale som var eventyrlig hvis en tenker på de harde tredveårene. Dette førte til uavbrutt vekst i rundt 30 år og en kan si at det begynte å stagnere allerede da. Middelet som skulle føre systemet videre var gjeldsbasert forbruk, noe som økte forbruket i den vestlige verden som var berørt av dette og som ga kapitalistene ny giv. Vi kjenner også historien om en enorm utflagging av produksjon til lavkostnadsland, noe som igjen var med på å tappe moderlandene for kapital. Uttrykket om at kapitalen ikke har noe fedreland får igjen mening og ikke minst, blir satt ut i livet. Det var også denne billige og effektive produksjonen, hovedsakelig i Kina, som skulle føre til en overproduksjon, som igjen skulle føre til deflasjon på innen mange varegrupper, noe som var med på å skape et krav om rentenedsettelse.
Etter Enron-skandalen i USA begynte allerede i 2000 den amerikanske økonomien å skrante. Det neste slaget skulle bli 11.september 2001, hvor børsene raste og Greenspan ble genierklært for å ha reddet oss denne gangen. Det skulle uansett ikke lange tiden med ukritisk utlån til mennesker med tvilsom kredittverdighet til før det hele begynte å vakle igjen. I dag har borgerlige politikere brukt denne krisen til å presse ned arbeidernes lønninger, angrepet deres rettigheter og brukt våre skattepenger til å rette opp i skadene etter kapitalistenes enorme spekulasjon og overdreven bruk av naturressurser. Det er ikke slik det bør være.
Det vi som kommunister må være klare på er å tydeliggjøre det kommunistiske alternativ, hvor planøkonomien må være det fornuftige alternativet til en markedsøkonomi som tilsynelatende sluker alt den kommer over. Med planøkonomi ville vi ikke brukt naturressursene i samme tempo og en ville ikke fått de samme økonomiske krisene i samme skala. Folk ville heller ikke trengt å jobbe like mye lengre og det ville gitt mer tid til egenutvikling og sosialt liv. Slik bør og må et klasseløst samfunn se ut.
Den mest negative følgen av finanskrisen er de innskrenkningene som skjer i demokratiske rettigheter. Borgerskapet bruker denne krisen som påskudd til å undertrykke arbeiderklassen ytterligere. De agiterer for lønnsnedsettelse og i de verste tilfellene, som vi ser i Frankrike, må arbeidere jobbe lengre uke for samme lønnen. Samtidig implementeres Tjenestedirektivet i Norge uten noen vesentlig samfunnsdebatt om hvordan dette kan påvirke norske arbeidsforhold, spesielt med tanke på byggningsbransjen og industri.
Her i Norge ser vi samtidig at sosialdemokratene sakte men sikkert får beina sine mer og mer plantet i den borgerlige leiren. Dette viser seg med en forringelse av våre pensjoner, innføring av Tjenestedirektivet uten engang å høre på sine regjeringspartnere i SV og SP og til syvende og sist gavepakker til spekulanter betalt av norske skattebetalere. Videre har jo også disse partiene også beholdt vårt engasjement i Afghanistan hvor de fleste oppegående mennesker har skjønt at dette er en imperialistisk krig. Hva er da vår oppgave oppe i alt dette kaoset?
Det er valgår i år og vi har mye arbeid å gjøre før vi er klare til valget. Mange av partiene har allerede begynt valgkampen og slik det ser ut akkurat nå kommer de fleste partiene til å komme med små justerende tiltak innenfor de kapitalistiske rammene. Her er det et stort politisk tomrom ytterst på venstresiden som vi må bli flinkere til å utnytte. Vi må også rekruttere medlemmer som kan være aktive i partiet. Bare på den måten kan vi jobbe effektivt i henhold til våre mål. Enhetsarbeid må brukes for å lage en felles front mot dette sviket mot den norske arbeiderklassen. Bare på den måten kan vår ideologi vinne frem: hvis vi klarer å tydeliggjøre vårt alternativ.
Her kommer også det som må sees på som et borgerlig angrep på vår avis, Friheten. Det er ikke ønskelig for borgerskapet at noen skal få komme med systemkritikk midt oppe i systemkrisen i det kapitalistiske systemet eller kommer med alternative nyheter om andre konflikter. Det er de samme kreftene som hyller ytringsfriheten som nå er med på å kneble oss, men heldigvis har vi lang erfaring med slik borgerlig meningsundertrykking og vil derfor finne nye muligheter for fremdeles å få formidle vårt budskap. Negativ er det jeg vil kalle denne utviklingen og må sees som et ytterligere ledd i antiterrorlovgivningen som ble iverksatt etter 11. september 2001. Splittelse av venstresiden har også vært en borgerlig strategi. Vi husker vel alle hvordan AKP utropte NKP og Sovjetunionen til hovedfiender og begynte å gå til gjentatte angrep på andre fraksjoner på venstresiden. Dette var ikke noe annet enn en gavepakke til borgerskapet og en kan nå begynne å se tendenser til det samme med utbrytergruppen fra Rødt, som nå begynner å vise samme vesen som AKP på '60-og '70-tallet. Dette må vi være observant på og ikke la slike grupper igjen komme med forsøk på å splitte og ødelegge.
Det finnes etterhvert mange grupperinger på norske venstreside, men ingen som er med i en større internasjonal bevegelse slik som NKP og som har en slik lang historie bak seg. Selv om vi for tiden er små, er det allikevel dette som er styrken vår og vi har også mye arbeid å gjøre før vi kan si vi er klare til valget. Det må om dette likevel sies at det aldri må være det borgerlige systemet, parlamentarismen, som må være målet, men det kommunistiske samfunn: fri for utbytting og frem for utvikling.
Det var alt jeg hadde for i dag. Vi skal nå gå ned til Folkets Hus i Haakonsgaten for å stille opp til toget. Derfra går vi 13.45 ned til Torgallmenningen og videre i den samme ruten som i fjord. Etterpå samles vi i partilokalet for sosialt samvær og enkel bevertning. Til slutt synger vi internasjonalen og vi har ett minutts stillhet for Nordahl Grieg og de andre falne kameratene som falt i kampen mot tyskerne.
God 1. mai, kamerater!!!