1. mai-tale holdt av NKP Bergens sekretær Alexander Sørnes på Solheim Æreskirkegård, 2009

Kamerater!

Vi er samlet her i dag for å minnes Bjarne Dalland, og alle de andre norske kommunistene og motstandsmenn generelt, som døde i kampen mot tyskerne. Når disse motstandsmennene ble omtalt under Krigen, så ble de referert til som terrorister. De ble kalt for terrorister fordi de for eksempel sprengte tyske troppetransporter og gjorde alt i sin makt for å stoppe og hindre nazistenes krigsinnsats.

Når vi hører om terrorister i dag, så kan det for eksempel være en palestiner som angriper israelske soldater inne på palestinsk jord. Da er det snakk om terrorisme, og det snakk om straff. For det blir en kollektiv avstraffelse når Israel etterpå går inn og bomber hele nabolaget og dreper familien og vennene til motstandsmannen.

Det er òg det samme i Afghanistan hvis noen våger å angripe de okkuperende NATO-soldatene. Da går NATO-flyene inn og bomber hele landsbyen som den såkalte terroristen kom fra. Dette er en krig som Norge er med på.

Men, tilbake til Krigen; eller Krigens slutt. Når Vestmaktene, altså Frankrike, USA og England, frigjorde Vest-Europa fra nazismen, så slapp de alle fangene fra konsentrasjonsleirene fri. Nesten. For kommunistene, de ble sittende igjen opp to år ekstra. Dette er historier som du kan lese i Friheten, men ikke i vanlige norske bøker eller aviser. Det var òg Friheten som var den første norske avisen til å ta opp Røde Khmers ugjerninger i Kambodsja.

Det var ingen andre norske medier som ville ta opp den saken, fordi at både borgerskapet og sosialdemokratene, og AKP, hadde vært altfor opptatt de siste årene med å rose Røde Khmer sin kamp måt våre nord-vietnamesiske kamerater.

Nå prøver den norske stat, med Kulturrådet i spissen, å gjennomføre det tyskerne aldri klarte: de prøver å stoppe motstandsavisen Friheten én gang for alle.

Dette er bare ett tegn på at klassekampen er i ferd med å skjerpes. Et annet tegn er de nye anti-terror-lovene som vi ser vokse fram i Amerika og Europa. Tidligere i år foreslo den tyske justisministeren at det skulle være lov å sette tyske soldater inn mot tyskere på tysk jord, for å opprettholde det de kalte «vanlig ro og orden».

I Hellas gikk politiet så langt som å drepe den 15 år gamle kommunisten Alexandros Grogopropolos, fordi han, og tusener av andre ungdom og studenter, demonstrerte for et utdanningssystem, et helsevesen og et samfunn for alle.

Klassekampen skjerpes. Akkurat som på 1930-tallet hører vi i dag folk i media, i avisene, i den offentlige debatten: over alt hvor vi går snakker de om snik-islamisering. De snakker om at én bestemt religiøs gruppe har satt seg ett kollektivt mål; at alle muslimer over hele verden har én og samme bevissthet, og at deres ene tanke er å ødelegge demokrati og frihet i hele verden.

Det var den samme retorikken som ble brukt mot jødene på '30-tallet. Men det er flere likheter: vi har finanskrise. I Spania er arbeidsledigheten oppe i 20 prosent.

Klassekampen skjerpes, og med de nye anti-terror-lovene, og det fremmedhatet som nå vokser fram, så er vår viktigste oppgave, kamerater, å kjempe mot denne aggressiviteten med ord; men vi må ikke være redd for å tenke på at det en dag kan bli så ille at ord ikke er lenger er nok. At vi må gjøre som Nordahl Grieg og dra ut i verden og kjempe, og å kjempe i Norge.

Dette er i tråd med det motstandsmennene gjorde, det våre kommunistiske kamerater gjorde under Krigen. Vi må lære av dem, og ikke være redde for å kjempe for det vi står for, uansett hvor sterk hetsen skal bli.